når hun reiser seg igjen.

hun griper etter virkeligheten, prøver å fatte hvor hun er på vei hen. det eneste hun vet er at det er ned i gjørma, eller kjelleren eller mørket eller hva du nå vil kalle det. hun har spurt seg selv ti ganger, femten ganger, hundre ganger om hvorfor hun er på vei ned igjen. hun får ikke svar. hun prøver å gripe fatt i det hun passerer, men det er meningen at hun skal ned. det har blitt bestemt for henne. allikevel så gir hun seg ikke, hun har vært her før, og hun vet at å gi seg er et større tap enn det noen gang vil være å slite seg ut ved å prøve. prøve i det minste. hun ser ikke bunnen, men hun vet at når hun treffer den, så treffer hun den hardt. hun knuser, må samle opp alle bitene, koste sammen gørra og det vil ta tid. hun har ikke mer tid lenger. så hun kjemper til siste sekund, alltid uvisst om hvor langt det er til bunn.

hun får tak i noe, et håp. teksturen er glatt, men det er muligheter, det er håp, det blir til tro. hun ser opp mot skyene, stjernene, sola, og ikke lenger ned mot bunn. der oppe er det lyst, og det blinker lett av stjerner og sol og regndråper som brytes av lyset. Hun kan se det. hun vil bli hengende der en stund, samle styrke, fatte mot. gi slipp på alle spørsmålene, før hun begynner å klatre. kanskje tar hun én dag ti tak, kanskje neste dag må hun klatre fem tak ned for å endre rute eller fordi spørsmålene blir for mange, men hun klatrer mot lyset, mot stjernene, mot vinden i håret, mot bølgene i havet. hun ser ikke mot bunnen lenger, og snart kiler luktene der oppefra forsiktig sansene, og ørene oppfatter små duse lyder. alt blir så klart, alt blir så viktig og ekte og trist og godt samtidig. hun fatter et siste mot, og tar fatt på den siste delen av veien opp ditt

.