anonym: uten navn, ikke navngitt, ukjent

(lånt av mariell-hjartesmil)

jeg er 19 år, men føler meg på mange måter som om jeg er litt 63 år og litt 9 år. Føler meg veldig sjelden som 19 år, og det er litt fint, selv om det er litt vondt óg.

jeg liker å bo i første etasje, sånn at folk ser inn vinduet mitt altfor lenge. Kanskje fordi vi har gardinene åpne, det er ikke så mange som har det i sentrum. Også liker jeg snø, stjerneskudd, fyrverkeri, å smile til fremmede, at brillene mine får folk til å smile, at jeg faller for raringer når jeg først faller og at når livet er vondt er det også fint.

jeg spiser noen ganger litt for lite. mangler ofte matlyst, og det er litt dumt. blir en del pasta med pesto og god ost, det er alltid godt. også er jeg veldig glad i sterk mat og taco og kylling i forskjellige varianter. jeg spiser av rutine.

jeg sier ja til å utvikle meg, at folk dropper innom, en fest, kyssing og klemming, kaffe, brettspill.

jeg sier nei til folk som tar fra meg energien, til å la meg knekke, til mcdonalds-mat.

jeg er flink til å være altfor selvkritisk, så jeg skal prøve å skrive noe jeg er flink til. jeg tror jeg er flink til å skrive, å se de små gleder når alt er mørkt, å være en god venn, å gi litt faen noen ganger. jeg er flink til å ikke la meg knekke, til å være superwoman og sterk.

jeg irriterer meg over folk som baksnakker mye, og som gisper høyt når den neste sannheten eller løgnen kommer frem og som disser folk de er venn med bak ryggen deres.

jeg leser novellesamlinger på trikken og når jeg er skolelei og kanskje før jeg skal sove. snart skal jeg ta fatt på “bøker jeg vil lese”-lista mi. leser også masse mummibok.

jeg er finest når jeg har drukket et-to-tre glass vin, har sminket meg litt og er innstilt på å danse eller flørte eller snakke med venner. jeg er fin når jeg har det bra, det ser jeg på fremmede rundt meg. de gangene jeg kun har det bra, og ikke leter etter etterlengtet bekreftelse i blikkene til fremmede, men bare ser rundt meg. da er jeg fin, da.

jeg ler av når jeg sier noe veldig morsomt, og overrasker meg selv og de rundt meg, når folk er ekte, og kanskje får meg til å danse på gata.

jeg er et typisk løvetannbarn.

jeg har aldri opplevd ubetinget kjærlighet, og sliter med å godta meg selv og at folk kan være glad i meg.

jeg er glad for at jeg klarer å ikke identifisere meg med de tunge dagene, at jeg vet det er følelser og ikke meg og at om to-tre-ti måneder så er det kanskje borte, eller redusert til minst mulig.

jeg trives ikke når jeg har en dårlig dag, og jeg lar det gå utover alt annet. når jeg føler meg sosialt inhabil, og sier mye teit og unødvendig og blir for intens.

jeg er dårlig til å være snill mot meg selv, å få nye nære venner og kjærligheten.

jeg er redd for at livet er sånn som dette, og ikke noe mer. at jeg aldri skal klare å bli flink på skolen, eller nå potensialet mitt. at jeg skal bli gjeldsslave som sitter i kassa på rimi uten utfordringer og uten mann og uten barn og uten noe. jeg er også redd for å virke svak(her kan jeg være svak, men det er fordi jeg ikke har ansikt her). 

jeg elsker å glede andre, å hjelpe andre, å få fremmede til å smile, å føle at jeg er flink, å få system på ting, å kaste snøball, å stå på snowboard, å klatre opp på taket våres som ikke er lov til å være på.

jeg setter pris på de som er glad i meg tross for at jeg er litt rar innimellom.

jeg tror på at alt blir bra til slutt, på amor fati, på å smile når ting er vondt.

bilde