han møtte meg på mitt aller mest sårbare

mange snakker om at de er svakest og mest sårbare når de er triste, når de gråter, når de mister kontrollen over sinnet. jeg er mest sårbar når jeg er lykkelig, i eufori, når jeg tror jeg er på toppen av verden. da er jeg mest sårbar. når jeg er trist så vet jeg hvordan det fungerer, gang på gang.

(hendelse som utløser tristheten – følelsene tar over tankene – tankene mister rot i virkeligheten – alt føles håpløst – etter alt fra én time til én uke så vil det være over).

jeg har gjort det før, liksom, det er ikke ukjent. jeg vet det vil gå over, og jeg ønsker at det skal gå over. jeg og tomheten kjenner hverandre så godt, jeg har nesten blitt venn med den. når jeg er helt på topp, så føles det bestandig så godt, så bra, så uvirkelig, så utrolig, og da er jeg sårbar. det er så ukjent, det er så lett å bryte ned. det skal ingenting for å dra meg ut fra av euforien, det skal ingenting til for at jeg dras tilbake til virkeligheten. bort fra følelsen av uoverkommelighet. han møtte meg i et slikt øyeblikk. når jeg var drevet av behovet for å være fri, behovet for å føle glede, når alt var for godt til å være sant. i euforien mister jeg kontrollen, og jeg mistet kyniskheten og kulden jeg hadde bygd opp rundt meg det siste året akkurat den kvelden. det var ikke like mange vegger som han måtte gjennom for å nå meg.

han møtte meg på mitt mest sårbare. i lykken, i euforien.