pseudonym

jeg har så mye på hjertet. noen ganger har jeg ingen å dele det med, andre ganger vil jeg ikke dele det med noen, eller så kan det hende at enkelte ganger ønsker jeg bare å sette ord på ting, få det ned på papiret, få det publisert. det å blogge, for meg selv, har vært min måte å legge press på meg om å produsere noe, gjøre ferdig noen tekster eller tanker eller lister. et slags filter mellom tankene mine og verden, eller en følelsessøppelbøtte.

å ha et pseudonym gjør at jeg kan blogge uten filter, at jeg kanskje kan gi plass til følelser jeg ikke ville turt å gi plass til dersom jeg hadde et ansikt her inne. kanskje kan jeg gi en stemme til følelser som mangler en stemme i bloggverden. kanskje kan jeg gi plass til det som er virkelig vondt, brutalt vondt, sånn som det er innimellom. kanskje kan jeg si “du er ikke alene, aldri alene, det er greit, det skal gjøre så vondt som det gjør nå innimellom” med andre ord til noen som trenger det. kanskje har ikke ordene mine noe å si for andre, men så har de så masse å si for meg at det egentlig er ok det også. gjøre en liten forskjell for meg, og kanskje en bitteliten forskjell for noen andre.

 

 

 

 

og når alt er litt vondt, eller veldig vondt, så er det ofte at det eneste som hjelper er å puste.