om naive, fine drømmer

jeg drømte om det, hver dag, kanskje flere ganger om dagen, i flere år. den søte kjærligheten. jeg ønsket så mye å være en kjærlighetshistorie, at jeg kunne møte han når jeg var kanskje fjorten, kanskje femten eller sytten. at han var litt keitete, at armene var litt for lange for kroppen, og at han ikke hadde helt kontroll over kroppsdelene, mens jeg var allerede voksen i kroppen, selv om hodet ikke hang helt med. jeg glemte nesten realiteten. så jeg forelsket meg i ideen, og prøvde, virkelig prøvde  å få det til. den unge kjærligheten.

 

jeg hadde et så stort, naivt, fint ønske om å kunne være 87 år gammel og fortelle barnebarna at jeg visste det fra første øyeblikk, at vi skulle være sammen for alltid, mens jeg kastet varme blikk i hans retning. at jeg som 23 åring visste mer om han enn han visste om seg, og kjente hver eneste av hans nye føflekker, husket når han begynte å få ordentlig skjegg.

 

jeg møtte aldri han, han keitete, fine, sytten år gamle gutten, som skulle vise meg musikk og spille gitar for meg, og gå med hatt og følge meg til døren om kvelden. jeg fikk aldri vokse opp sammen med en første kjærlighet, fikk aldri levd ut drømmen. jeg ga aldri opp drømmen, fortsatte å levere inn halvbra noveller i norsken, noveller om drømmer og kjærlighet og han og musikk. nå er det for sent, jeg kommer aldri til å kunne si at vi møttes i tenårene og var ungdomskjærester og var forelska hele livet. nå er det kun den delvis voksne kjærligheten som finnes for meg, den som er litt mer fornuftig, selv om kjærligheten aldri vil være fornuftig, aldri bør være fornuftig. drømmen er her fortsatt, den har bare forrandret form litt.