om å beskytte seg selv for å beskytte andre

jeg er ikke så veldig redd for bli såret eller skuffet, det er så velkjent, og jeg plukker bare opp bitene og kommer ut av det som et sterkere menneske. men jeg er så redd for å såre andre, det gjør vondt. jeg vet at jeg sårer mennesker, så derfor er det bestandig vondt å slippe inn et nytt ett. den avstanden jeg holder dem på, den armlange eller lengre avstanden de bestandig må være på føler uberettiget. så hva skjer når de føler de kan stole på meg med hele sjela og mer? jeg klarer ikke det samme, og er det noe som sårer et menneske, så er det å ikke bli stolt på av en du virkelig stoler på. så det er grunnen til at jeg ikke har sluppet deg nærmere, eller at jeg dyttet deg unna allerede i starten. ikke fordi jeg ikke likte deg, men tvert i mot, jeg ville ikke utsette deg for meg.

hva med de menneskene som faktisk kommer nærme nok? det gjør vondt for dem også, og det gjør vondt for meg, å se den smerten jeg har vært igjennom. for meg: å se den igjen, se den utenfra, se hvordan en annen person ser den, formulere den riktig, huske alt. og den som har kommet så langt at de får høre må: kjenne smerten, skjønne hvorfor jeg reagerer som jeg gjør enkelte ganger, se at jeg har vært svak, prøve å finne de riktige ordene, synes synd på barnet meg. og plutselig er jeg en annen person for dem, og de vet ikke om de skal være nysgjerrige, om de skal være forsiktige, om de skal si at jeg er sterk. alt er forrandret, på kanskje fem minutter. og derfor velger jeg å holde alle på avstand, det betyr for mye. de vet ikke hvordan de skal reagere, jeg vet ikke hva jeg kan forvente når forholdet plutselig er forrandret såpass.

så jeg ler det bort og sier at “ja, jeg er oppvokst i fosterhjem. og ja, det var ganske vanskelig, men det er jo nettopp jeg har blitt så kul og voksen som jeg er!”.