om å være masse for noen, og ingenting for mange.

hun svarer alltid på telefonene, forteller venninner at alt kommer til å bli bra og sender morsomme youtubevideoer på mørkegrå dager. hun tar initiativ, legger igjen tapte anrop og venter tre dager før hun ringer for å ikke mase. en gang i blant blir hun sint, spesielt på de nærmeste, fordi alt går på deres premisser, og alle de tapte anropene klikker de bare bort, mens hun lurer på hvor lenge hun må vente til neste gang, hvorfor de bare er glad i henne en gang i blant. hun forteller moren sin at moren må feire bursdagene sine selv om hun ikke kom inn på studiet, hun lar moren tro at hun kjenner henne, “jeg har kjent deg aller lengst av alle” sier moren hennes i blant, og det stikker, for hun vet at det ikke er sant. hun vet at moren bare er opptatt av seg selv, og at det alltid har vært sånn, og at du ikke blir kjent med datteren din på den måten, men at du heller dytter henne bort, langt bort når du spiser depresjon og angst til frokost hele livet.

 

noen ganger så spør hun seg selv om hvorfor hun er så ensom, men hun får aldri noe klart svar, bare sukk og hvisking og tankespinn. kanskje en ny side, kanskje tre, i den svarte dagboken hun kjøpte fra moleskin.

 

de fleste dagene har hun ingenting å skrive.