I de svake øyeblikk.

(et innlegg skrevet for en stund siden, som jeg aldri finner riktig tid å publisere, og som jeg egentlig ikke er helt fornøyd med, men som jeg allikevel føler at fortjener en plass her)

det er i de svakeste øyeblikkene jeg ofte skriver et innlegg, jeg dyrker ofte melankolien eller frykten når jeg er her. her i bloggrommet mitt. gir et lite nyansert bilde av meg, for selv om det vonde ofte veier tungt, så veier det sjeldent så tungt. jeg har det jo fint, som oftest i hvert fall. men hvem vil vel skrive om de fine tingene? de fine tingene er overrespresentert i blogger. og slik bør det jo være, en virkelighetsflukt for både leser og blogger. de fleste blogger gir nå etter hvert plass til å ha det vondt, men den brutale smerten som jeg vet mange føler ofte, den gir de ikke plass til. de gir plass til den vakre smerten, den som er malt i røde og rosa farger, og som lukter muffins og sjokolade. de gir ikke plass til den svarte, brutale, harde og overveldende smerten. den som slenger deg i veggen, og lar deg ligge blødende på gulvet etterpå. den som gjør at du må plukke deg selv opp fra gulvet, samle sammen bitene og fjerne merkene på veggen før du kan gå videre igjen. den smerten ser vi så sjeldent ute i verden, men alle opplever det fra tid til annen. og man er så alene, så alene, så alene, men så går det jo over, gjør det ikke?

alt er heldigvis ikke svart/hvitt her i verden. alt er heldigvis ikke like svart som det har en tendens til å bli på bloggen her. dette er en virkelighetsflukt for min del, en søppelbøtte. derfor er jeg anonym, for dette er ikke meg. dette er ofte kun den mørke delen av meg. hadde jeg kommet over denne bloggen, ville jeg nok muligens trodd at personen bak var en dyster, trist person, men det er jeg jo ikke. jeg ler jo ofte høyest, lengst og mest hjertelig.

husk: du er fin, du er bra nok, du er nok. du trenger ikke å forrandre på deg selv, du må bare utfordre deg selv, utvikle deg. vi møter alle dører og vegger og hjørner og svinger, og det er sånn livet er. du er ikke alene, vi er mange som har det sånn innimellom, og det er helt ok. godta at livet ikke bare er fint, og at du vil møte på mange utfordringer, at du aldri vil feile. en feil er en erfaring, en måte å lære på, å utvikle deg på. en feil er ikke en feil, det fører alltid med seg noe. det gjør vondt, ja, det vet jeg, men det går over. smerten er ikke reel, den må ha grobunn. godta den, og gi slipp på den. det kan ta dager, uker, måneder, ja kanskje til og med år, men den forsvinner.