det er i de svakeste øyeblikkene jeg ofte skriver et innlegg, jeg dyrker ofte melankolien eller frykten når jeg er her. her i bloggrommet mitt. gir et lite nyansert bilde av meg, for selv om det vonde ofte veier tungt, så veier det sjeldent så tungt. jeg har det jo fint, som oftest i hvert fall. men hvem vil vel skrive om de fine tingene? de fine tingene er overrespresentert i blogger. og slik bør det jo være, en virkelighetsflukt for både leser og blogger. de fleste blogger gir nå etter hvert plass til å ha det vondt, men den brutale smerten som jeg vet mange føler ofte, den gir de ikke plass til. de gir plass til den vakre smerten, den som er malt i røde og rosa farger, og som lukter muffins og sjokolade. de gir ikke plass til den svarte, brutale, harde og overveldende smerten. den som slenger deg i veggen, og lar deg ligge blødende på gulvet etterpå. den som gjør at du må plukke deg selv opp fra gulvet, samle sammen bitene og fjerne merkene på veggen før du kan gå videre igjen. den smerten ser vi så sjeldent ute i verden, men alle opplever det fra tid til annen. og man er så alene, så alene, så alene, men så går det jo over, gjør det ikke?

alt er heldigvis ikke svart/hvitt her i verden. alt er heldigvis ikke like svart som det har en tendens til å bli på bloggen her. dette er en virkelighetsflukt for min del, en søppelbøtte. derfor er jeg anonym, for dette er ikke meg. dette er ofte kun den mørke delen av meg. hadde jeg kommet over denne bloggen, ville jeg nok muligens trodd at personen bak var en dyster, trist person, men det er jeg jo ikke. jeg ler jo ofte høyest, lengst og mest hjertelig.

husk: du er fin, du er bra nok, du er nok. du trenger ikke å forrandre på deg selv, du må bare utfordre deg selv, utvikle deg. vi møter alle dører og vegger og hjørner og svinger, og det er sånn livet er. du er ikke alene, vi er mange som har det sånn innimellom, og det er helt ok. godta at livet ikke bare er fint, og at du vil møte på mange utfordringer, at du aldri vil feile. en feil er en erfaring, en måte å lære på, å utvikle deg på. en feil er ikke en feil, det fører alltid med seg noe. det gjør vondt, ja, det vet jeg, men det går over. smerten er ikke reel, den må ha grobunn. godta den, og gi slipp på den. det kan ta dager, uker, måneder, ja kanskje til og med år, men den forsvinner. 

noen ganger så spør hun seg selv om hvorfor hun er så ensom, men hun får aldri noe klart svar, bare sukk og hvisking og tankespinn. kanskje en ny side, kanskje tre, i den svarte dagboken hun kjøpte fra moleskin.

de fleste dagene har hun ingenting å skrive.

hva med de menneskene som faktisk kommer nærme nok? det gjør vondt for dem også, og det gjør vondt for meg, å se den smerten jeg har vært igjennom. for meg: å se den igjen, se den utenfra, se hvordan en annen person ser den, formulere den riktig, huske alt. og den som har kommet så langt at de får høre må: kjenne smerten, skjønne hvorfor jeg reagerer som jeg gjør enkelte ganger, se at jeg har vært svak, prøve å finne de riktige ordene, synes synd på barnet meg. og plutselig er jeg en annen person for dem, og de vet ikke om de skal være nysgjerrige, om de skal være forsiktige, om de skal si at jeg er sterk. alt er forrandret, på kanskje fem minutter. og derfor velger jeg å holde alle på avstand, det betyr for mye. de vet ikke hvordan de skal reagere, jeg vet ikke hva jeg kan forvente når forholdet plutselig er forrandret såpass.

så jeg ler det bort og sier at “ja, jeg er oppvokst i fosterhjem. og ja, det var ganske vanskelig, men det er jo nettopp jeg har blitt så kul og voksen som jeg er!”.

jeg hadde et så stort, naivt, fint ønske om å kunne være 87 år gammel og fortelle barnebarna at jeg visste det fra første øyeblikk, at vi skulle være sammen for alltid, mens jeg kastet varme blikk i hans retning. at jeg som 23 åring visste mer om han enn han visste om seg, og kjente hver eneste av hans nye føflekker, husket når han begynte å få ordentlig skjegg.

jeg møtte aldri han, han keitete, fine, sytten år gamle gutten, som skulle vise meg musikk og spille gitar for meg, og gå med hatt og følge meg til døren om kvelden. jeg fikk aldri vokse opp sammen med en første kjærlighet, fikk aldri levd ut drømmen. jeg ga aldri opp drømmen, fortsatte å levere inn halvbra noveller i norsken, noveller om drømmer og kjærlighet og han og musikk. nå er det for sent, jeg kommer aldri til å kunne si at vi møttes i tenårene og var ungdomskjærester og var forelska hele livet. nå er det kun den delvis voksne kjærligheten som finnes for meg, den som er litt mer fornuftig, selv om kjærligheten aldri vil være fornuftig, aldri bør være fornuftig. drømmen er her fortsatt, den har bare forrandret form litt.

å ha et pseudonym gjør at jeg kan blogge uten filter, at jeg kanskje kan gi plass til følelser jeg ikke ville turt å gi plass til dersom jeg hadde et ansikt her inne. kanskje kan jeg gi en stemme til følelser som mangler en stemme i bloggverden. kanskje kan jeg gi plass til det som er virkelig vondt, brutalt vondt, sånn som det er innimellom. kanskje kan jeg si “du er ikke alene, aldri alene, det er greit, det skal gjøre så vondt som det gjør nå innimellom” med andre ord til noen som trenger det. kanskje har ikke ordene mine noe å si for andre, men så har de så masse å si for meg at det egentlig er ok det også. gjøre en liten forskjell for meg, og kanskje en bitteliten forskjell for noen andre.

og når alt er litt vondt, eller veldig vondt, så er det ofte at det eneste som hjelper er å puste. 

(hendelse som utløser tristheten – følelsene tar over tankene – tankene mister rot i virkeligheten – alt føles håpløst – etter alt fra én time til én uke så vil det være over).

jeg har gjort det før, liksom, det er ikke ukjent. jeg vet det vil gå over, og jeg ønsker at det skal gå over. jeg og tomheten kjenner hverandre så godt, jeg har nesten blitt venn med den. når jeg er helt på topp, så føles det bestandig så godt, så bra, så uvirkelig, så utrolig, og da er jeg sårbar. det er så ukjent, det er så lett å bryte ned. det skal ingenting for å dra meg ut fra av euforien, det skal ingenting til for at jeg dras tilbake til virkeligheten. bort fra følelsen av uoverkommelighet. han møtte meg i et slikt øyeblikk. når jeg var drevet av behovet for å være fri, behovet for å føle glede, når alt var for godt til å være sant. i euforien mister jeg kontrollen, og jeg mistet kyniskheten og kulden jeg hadde bygd opp rundt meg det siste året akkurat den kvelden. det var ikke like mange vegger som han måtte gjennom for å nå meg.

han møtte meg på mitt mest sårbare. i lykken, i euforien. 

Tove Jansson

- far og sønn på sparkesykkel langs fortauene på frogner

- barn som går med parkdress, og som jeg får aller mest lyst til å ta løpefart og plukke opp og løpe videre

- å snakke om buddhismen og overføre det til meg selv og mitt liv

- alle tattoveringsdrømmene som har kommet strømmende de siste ukene

- å tegne uten mening, bare la kreativiteten leke seg uten å gå mot et resultat

- at jeg plutselig har mange gutter som er interessert i meg, og at jeg vet at de ser på meg med undring og kanskje lurer litt på hvordan jeg er satt sammen og om jeg er mulig å nå inn til

- at jeg har jobbet med skole i mange timer i dag, og skal jobbe et par timer til. første gangen i livet mitt, tror jeg, at jeg har jobbet så jevnt så lenge

- et utrolig forelsket par som satt på kafé med meg i stad, der mannen på et tidspunkt begravde ansiktet på skulderen hennes, og lå der i et halvt minutt eller mer

- at jeg kan få folk til å smile om jeg vil

- vondt-fint: at kjærligheten er så universal. på kafé i stad overhørte jeg en samtale. “noen ganger tror jeg at han prøver å såre meg, han sier slemme ting. han sa at han jeg hadde holdt på med tidligere var feit og stygg og at han selv bare hadde pene venner”. den usikkerheten man kan lese både fra hans og hennes side utifra den kommentaren. fikk meg til å smile litt trist, selv om jeg helst hadde lyst til å rope til henne at han bare er usikker, og at hun ikke trenger å være usikker, og at hun ikke trenger han

- “elsk din skjebne” eller amor fati som Nietzche definerte sin levemåte på

- at jeg kan drikke rødvin og lese til eksamen samtidig

- at alt ordner seg, eller at jeg ordner alt

- når jeg finner nye, veldig fine sanger som jeg kan putte i spillelisten min

- at livet er vondt og fint

- at det var så fint vær ute

- når jeg føler meg fin-rar i parkas, skjerf og fine sko

- at religioner er gode innerst inne, at tanken bak er god

- følelsen jeg får når jeg påfører mac chatterbox eller mac vegas volt på leppene

- når man innser at verden er litt mindre kynisk enn man tror innimellom

- forelskede par som er ekstra forelsket i november

- at man kan snakke med kollektiv-venninnene sine i ti minutter, så blir dagen bittelitt bedre

- gutten jeg er betatt av la ut nytt profilbilde der han ser ut akkurat som jeg husker han. hjertet mitt banker fort enda. og etter eksamen skal vi møtes igjen. og jeg har bare møtt han en gang før, og jeg har aldri følt så mye for noen jeg har møtt en gang. han er så fin, og jeg er redd

jeg er 19 år, men føler meg på mange måter som om jeg er litt 63 år og litt 9 år. Føler meg veldig sjelden som 19 år, og det er litt fint, selv om det er litt vondt óg.

jeg liker å bo i første etasje, sånn at folk ser inn vinduet mitt altfor lenge. Kanskje fordi vi har gardinene åpne, det er ikke så mange som har det i sentrum. Også liker jeg snø, stjerneskudd, fyrverkeri, å smile til fremmede, at brillene mine får folk til å smile, at jeg faller for raringer når jeg først faller og at når livet er vondt er det også fint.

jeg spiser noen ganger litt for lite. mangler ofte matlyst, og det er litt dumt. blir en del pasta med pesto og god ost, det er alltid godt. også er jeg veldig glad i sterk mat og taco og kylling i forskjellige varianter. jeg spiser av rutine.

jeg sier ja til å utvikle meg, at folk dropper innom, en fest, kyssing og klemming, kaffe, brettspill.

jeg sier nei til folk som tar fra meg energien, til å la meg knekke, til mcdonalds-mat.

jeg er flink til å være altfor selvkritisk, så jeg skal prøve å skrive noe jeg er flink til. jeg tror jeg er flink til å skrive, å se de små gleder når alt er mørkt, å være en god venn, å gi litt faen noen ganger. jeg er flink til å ikke la meg knekke, til å være superwoman og sterk.

jeg irriterer meg over folk som baksnakker mye, og som gisper høyt når den neste sannheten eller løgnen kommer frem og som disser folk de er venn med bak ryggen deres.

jeg leser novellesamlinger på trikken og når jeg er skolelei og kanskje før jeg skal sove. snart skal jeg ta fatt på “bøker jeg vil lese”-lista mi. leser også masse mummibok.

jeg er finest når jeg har drukket et-to-tre glass vin, har sminket meg litt og er innstilt på å danse eller flørte eller snakke med venner. jeg er fin når jeg har det bra, det ser jeg på fremmede rundt meg. de gangene jeg kun har det bra, og ikke leter etter etterlengtet bekreftelse i blikkene til fremmede, men bare ser rundt meg. da er jeg fin, da.

jeg ler av når jeg sier noe veldig morsomt, og overrasker meg selv og de rundt meg, når folk er ekte, og kanskje får meg til å danse på gata.

jeg er et typisk løvetannbarn.

jeg har aldri opplevd ubetinget kjærlighet, og sliter med å godta meg selv og at folk kan være glad i meg.

jeg er glad for at jeg klarer å ikke identifisere meg med de tunge dagene, at jeg vet det er følelser og ikke meg og at om to-tre-ti måneder så er det kanskje borte, eller redusert til minst mulig.

jeg trives ikke når jeg har en dårlig dag, og jeg lar det gå utover alt annet. når jeg føler meg sosialt inhabil, og sier mye teit og unødvendig og blir for intens.

jeg er dårlig til å være snill mot meg selv, å få nye nære venner og kjærligheten.

jeg er redd for at livet er sånn som dette, og ikke noe mer. at jeg aldri skal klare å bli flink på skolen, eller nå potensialet mitt. at jeg skal bli gjeldsslave som sitter i kassa på rimi uten utfordringer og uten mann og uten barn og uten noe. jeg er også redd for å virke svak(her kan jeg være svak, men det er fordi jeg ikke har ansikt her). 

jeg elsker å glede andre, å hjelpe andre, å få fremmede til å smile, å føle at jeg er flink, å få system på ting, å kaste snøball, å stå på snowboard, å klatre opp på taket våres som ikke er lov til å være på.

jeg setter pris på de som er glad i meg tross for at jeg er litt rar innimellom.

jeg tror på at alt blir bra til slutt, på amor fati, på å smile når ting er vondt.

bilde

hun får tak i noe, et håp. teksturen er glatt, men det er muligheter, det er håp, det blir til tro. hun ser opp mot skyene, stjernene, sola, og ikke lenger ned mot bunn. der oppe er det lyst, og det blinker lett av stjerner og sol og regndråper som brytes av lyset. Hun kan se det. hun vil bli hengende der en stund, samle styrke, fatte mot. gi slipp på alle spørsmålene, før hun begynner å klatre. kanskje tar hun én dag ti tak, kanskje neste dag må hun klatre fem tak ned for å endre rute eller fordi spørsmålene blir for mange, men hun klatrer mot lyset, mot stjernene, mot vinden i håret, mot bølgene i havet. hun ser ikke mot bunnen lenger, og snart kiler luktene der oppefra forsiktig sansene, og ørene oppfatter små duse lyder. alt blir så klart, alt blir så viktig og ekte og trist og godt samtidig. hun fatter et siste mot, og tar fatt på den siste delen av veien opp ditt

.